Realistiske fjellskygger (i Jotunheimen) med Blender

Klikk for å se større. Datakilder: Statens kartverk

Jeg vet at dette ikke er det første kartet jeg har lagt ut av Jotunheimen. Poenget er at når jeg vil teste ut eller leke meg med terrengdata, så ender jeg som regel opp med å bruke dette høydedatasettet.

Hva er det jeg har testet ut her? Å lage fjellskygger (også kjent som hillshade på godt norsk) med programmet Blender.

Blender er i utgangspunktet et åpent og gratis program som brukes til å lage 3D-modeller og animasjon. Jeg har aldri rørt det fordi 1) det har aldri virket superrelevant for meg, og 2) at det virker så uhorvelig omfattende og komplisert.

Men i det siste har jeg sett stadig flere kartografer som har brukt Blender til å lage fjellskygge, altså å få fram skyggene og solflatene i et terreng. En viktig grunn til å bruke Blender, er at det gjengir solstråler og lyseffekter veldig bra.

Og jeg fant en supervennlig tutorial, skrevet av Daniel Huffman, som gjorde det overraskende enkelt for meg å få. I tillegg gjorde jeg litt etterarbeid i Photoshop for få til "sluttproduktet"

Klikk for å se større.

I kartet over har jeg smeltet sammen areldekke fra kartverkets N1000-kartserie. Her er imidlertid fjellskyggen slik Blender spyttet den ut.

Klikk for å se større.

Arealdekket med vann, vegetasjon osv. hadde jeg forberedt i ArcGIS Pro. Jeg la de to lagene oppå hverandre i Photoshop og brukte blending mode multiply (vær så snill og ikke be meg om å fornorske det).

Klikk for å se større

Jeg syntes imidlertid at det var litt mørkt – legg merke til at den opprinnelige fjellskyggen har en mellomgrå tone som lyseste fargetone – så jeg brukte kurve-verktøyet i Photoshop til å lyse opp de lyseste fargetonene litt mer.

Klikk for å se større

I tillegg ville jeg varme opp bildet litt. Den kalde tonen stemmer kanskje bedre overens med den norske fjellheimen, men det får så være. Et varmt fargefilter er lagt på topp, i tillegg er de lysere fargene blitt mer varme (gule) og de mørke blitt kaldere (blåe), for å få en fin og effektiv dynamikk (dette er kartet øverst).

Klikk for å se større

Jeg ble litt nysgjerrig på hva all etterbehandlingen i Photoshop gjorde med fjellskyggen, uavhengig arealdekket, og jeg må si at jeg liker effekten. Her ser du også tydligere at jeg gjorde skyggene kaldere og solflatene varmere. Langt mer innbydende og dynamisk (må passe på ikke å bruke det ordet for ofte) enn den opprinnelige fjellskyggen som er i rene gråtoner. Det sagt, kunne sikkert fått til denne effekten i Blender i utgangspunktet.

Kartogram: Stå "stor" er Norges befolkning

Datakilder: Kartverket og SSB

Jeg hører til blant dem som bruker kart til å si noe om folk. Problemet er at kart sier ikke i utgangspunktet noe om folk, de sier noe om steder.

Så når du viser et kart med Norges fylker, unnskyld, regioner, så er arealet som regel det første du legger merke til. Du registrerer, for eksempel, at Finnmark er mye større enn Oslo i areal.

En typisk måte å få kartet over regioners areal til å vise noe om befolkningen som bor i regionene på, er å bruke farger. Mørke, kraftige (mettede) farger betyr høye verdier. Lyse, vasne farger betyr lave verdier.

Farger er effektivt, farger er bra. Men menneskehjernen er skrudd sammen slik at vi fortsatt tenker at størrelse er viktig. Vi tilegner naturlig et stort område større verdi enn et mindre område. Store områder, som Finnmark, blir fort tilegnet mer vekt, betydning og oppmerksomhet enn Østfold, uten at det er noen god grunn til det. Kan vi gjøre noe med det?

Ja, vi kan lage et kartogram. I et vanlig kart bestemmes størrelsen på områdene (det jeg gjerne kaller de romlige enhetene), f.eks. regioner, av landarealet til områdene. Dette er en såpass stor selvfølgelighet at du fort må lese den setningen om igjen for å fange opp hva den egentlig betyr. Med et kartogram lar vi noe annet enn arealet bestemme størrelsen på områdene.

Som befolkningsmengden. Oslo har mer enn dobbelt så stor befolkning som Tromsø-Finnmark. Altså burde Oslo se dobbelt så stort ut.

Slik endrer bilbruken seg i Europa

Klikk for å se større.

Kartene over her viser hvordan bruken av bil har endret seg i Europa i løpet av tiårsperioden fra 2007 til 2017. I en god del land i Nordvest-Europa har bilbruken faktisk gått ned, relativt sett, mens bilbruken skal ha økt i Norge. Bilbruken ser ut til å ha økt i både Sør-Europa og Øst-Europa, men at Tyrkia skiller seg kraftig ut.

Kartene er basert på hvor stor andel av alle de kilometrene som passasjerer reiser i løpet av et år som er med bil. Dette kan illustreres med disse (hypotetiske) regnestykkene:

I 2007 var det ti personer som til sammen reiste 72 000 km (såpass blir det hvis alle ti pendler 15 km hver vei fem ganger i uka 48 uker i året). 59 000 av de kilometrene var med bil. Altså er bilandelen av passasjerkilometrene 82 prosent (59 000 / 72 000).

På kartene under her kan du se de prosenttallene for 2007 og 2017.

Klikk for å se større

Datakilde er Eurostat, via R-pakken deres som bare heter Eurostat. Jeg har ikke satt meg nok inn i datamaterialet til å kunne si i hvor stor grad disse kartene viser reelle endringer i bilbruken, eller om det har vært endringer i datainnsamlingen fra 2007 til 2017. Kanskje jeg får lage en tidsseriegraf for å se om det er noen merkelige hopp i datasettet.

Kartene er laget i R, og her er syntaksen. Fine i denne anledning er at du trenger ikke noen lokale filer for å lage disse kartene. Du laster ned både statistikk og geodata i selve skriptet!

Jotunheimen

Klikk for å se større. Datakilder: Kartverket

Noen ganger er ord overflødige. Jotunheimen.

Terrengdata er fra hoydedata.no. Arealdekke og diverse annet er fra Kartverkets N1000-kart.

Hvor mange pendler til andre kommuner?

Dette kartet viser hvor stor andel av arbeidsstyrken i hver enkelt kommune som pendler til arbeidsplasser i andre kommuner.

Holder musepekeren over den enkelte kommune for å se det nøyaktige tallet.

Legg spesielt merke til smultringen rundt Oslo. En veldig lav andel pendler ut fra Oslo, men svært mange pendler ut fra nabokommunene. Mange av dem pendler til Oslo.

Reisetid med kollektiv til Oslo S

Klikk for å se større.

Lærer meg nye ting, som å kjøre OpenTripPlanner (OTP) via databehandlings-/statistikkprogrammet R. OTP brukes til å beregne ruter (mellom A og B) med kollektivtransport.

En veldig fin og lett tilgjengelig introduksjon ligger ute på nettet, laget av Marcus Young.

Kommunalboliger i Oslo

Datakilde: Oslo statistikkbank

Et kart som ikke trenger så mange ekstra ord. Sagene skiller seg ut ved å ha 77,5 kommunalboliger per tusende bolig i bydelen.

Men kartet er laget i R. Du kan se all koden nederst i dette innlegget. Å lage kart i R kan nok være spesielt nyttig hvis du bare har en hel haug av statistikk som du har lyst til å lage noen kjappe og enkle kart av.

Selv er jeg totalt nybegynner i R, men det er to gratis e-bøker jeg går sakte, men sikkert gjennom nå.

Den ene er generelt om datamanipulering, R for Data Science av Garrett Grolemund og Hadley Wickham. Kan absolutt anbefales.

Den andre boka er mer GIS- og kartorientert, Geocomputation with R av Robin Lovelace, Jakub Nowosad og Jannes Muenchow. Ut i fra det jeg har lest foreløpig, så er den veldig grei hvis du vil ha en innføring til den romlige GIS-verdenen.

Vestfold og referansekart

Klikk for å se større. Kartdata: Kartverket, NVE, SSB.

Jeg tenker selv at jeg er ganske habil på norgesgeografi. Når jeg imidlertid tenker meg om, så er det et belte fra Østfold i sørøst til Møre og Romsdal i nordvest som jeg kjenner ganske godt til. Dette ble veldig tydelig for meg da jeg oppdaget at jeg ikke vet hva som ligger hvor av vestfoldbyene Sandefjord, Larvik og Tønsberg.

Så hvorfor ikke lage et kart over Vestfold?

Et annen grunn til å lage dette kartet er at jeg har lyst til å trene på å lage vakre kart igjen. Min bruk av GIS og kart har de siste årene utviklet seg i en analytisk og statistisk retning, der kartet nesten er underordnet tallene som jeg utledet av GIS-analyser.

Og når jeg først skulle trene på rent kartografisk design, så syntes jeg at referansekart er en spennende utfordring.

All den tid jeg har holdt på med samfunnsgeografi og kartmakeri, så har jeg stort sett laget tematiske kart. Kart over inntektsforskjeller og den slags.

Slike tematiske kart er strengt tatt enkle å utforme, for de skal ha et veldig snevert budskap.

Referansekart er mer utfordrende, for de skal gjerne vise litt av alt på ett og samme kart. Det blir fort mye surr, rot og kluss.

For eksempel, hvordan vise fram både kommunegrenser, elver og veier uten at det blir et salig rot av linjer?

Klikk for å se større.

I dette tilfellet vises ikke kommunegrenser med egne linjer i det hele tatt. Jeg er inspirert av den samme effekten som National Geographic bruker på sine veggkart.

For å få til den effekten brukte jeg Shapeburst fyll-teknikken i QGIS.

Jeg innrømmer gladelig at National Geographic sin kartografiske stil ble en stor inspirasjon, slik kartet utviklet seg. Opprinnelig hadde jeg egentlig tenkt å lage et kart mer i den spion-/blåprintstilen som jeg lagde et europakart med i februar. Men så syntes jeg at den effekten med kommunegrensene var så innmari fin mot en svak bakgrunnsfarge ...

Europa-kart med blåkopi-/spiontema

Klikk for å se større.

Det er lenge siden jeg lagde et kart bare for å lage noe jeg synes er pent å se på, så det var på tide å gjøre noe med det.

Den siste tida har jeg tenkt på at det er ikke bare, bare å lage referansekart, et sånt kart som skal vise hvor alt er, med en viss struktur og hierarki i hva som er viktig å vise fram.

National Geographic har nær sagt satt en svært elegant standard for hvordan slike referansekart av kontinenter og hele verden skal se ut.

Men jeg hadde lyst til å lage et kart med en viss karakter. Etter å ha sett nok spionfilmer med kule mørke kart på dataskjermer, så fikk jeg lyst til å lage noe slikt.

Det som er artig med kartet mitt, er at alle fargene er basert på blåkopi-farger.

Eller så kan jeg si at balkanisering gjør det knotete å få landnavn til å passe inn på et kart. Hovedstedsnavn er bare å glemme.

Alt av kartgrunnlag er hentet gratis fra Natural Earth Data.

Akvareller - med litt attåt

Klikk for å se større

Mind the Map: Illustrated Maps and Cartography er en bok jeg kan anbefale på det sterkeste til alle som er opptatt av kart. Her kan du se store flotte kartutsnitt av både det kreative, kunstneriske slaget, og de så å si populærvitenskapelige kartene som du finner hos National Geographic.

Det jeg har satt mest pris på med denne boka, er å oppdage nye inspirasjonskilder til kartutforming.

Og jeg elsket Steve Stankiewicz bruk av akvarellfarger. Klikk på denne linken og se Alaska-kartet, som ble gjengitt i boka, så håper jeg at du skjønner hva jeg mener. Ta også en titt på de andre kartene hans. Jeg likte spesielt godt Montana-kartet og bruken av illustrasjoner av dyr.

Så jeg ble inspirert til å ta fram vannfargene mine, og teste ut hvordan det var å male et kart.

Men når jeg først var i gang, kunne jeg jo eksperimentere litt. Så jeg børstet også støv av pastellfargene som har ligget urørt uendelig lenge. Og de nye tusjene (som selges overalt med denne trenden med fargeleggingsbøker).

Bruken av pastellfarger er helt åpenbart inspirert av de fantastiske håndlagde kartene til Philippe Rekacewicz i Le Monde. Rekacewicz, som er både litt kartograf, geograf og journalist, er et av mine absolutt store forbilder (der oppe sammen med Don Rosa og Knut Nærum).

Og når vi først er inne på akvarellfarger og kart, så er det umulig ikke å nevne de utrolige vakre bakgrunnskartene til Stamen, som ser ut som om de er malt med akvarellfarger.

Uansett, jeg likte å lage et kart ved hjelp av først og fremst akvarell. Jeg mestrer ikke kunsten å male med akvarell ennå, men du har noen flotte muligheter til å skape både markante skiller og jevne overflater med akvarell. Og til forskjell til pasteller, eller oljemaling eller akryl for den saks skyld, så kan du arbeide raskt og arbeide lag på lag, nærmest slik du arbeider med lag i GIS, uten å måtte vente i en halv evighet på å vente på at ting skal tørke.

For meg gir pasteller først og fremst litt ekstra tekstur, men hvis du jobber litt større enn på en A5, så vil teksturen kanskje ikke framstå like grov som her. Og noe sier meg at Rekacewicz, som har et lignende utseende, bruker mye fargeblyanter og ikke fullt så grovt papir som papir for akvarellmaling.

Eller så likte jeg veldig godt hvordan jeg kunne bruke tusj til å markere elementer oppå akvarellene (sjekk de grønne dottene i Østmarka), men det er også nødt til å være sterke tusjfarger, for de er relativt gjennomsiktige. Dette var i det store og det hele et prøveprosjekt, så jeg testet ut hvordan det var å bruke både blyant, blekkpenn og tusj til å skrive stedsnavn på kartet. Likte aller best blekkpennen, men tusjen fungerte langt på vei som fet skrift for pennen.

Potensialet for å etterarbeide digitalt er stort. For det første, så er ikke hvitt faktisk hvitt, noe en nivåendring i Photoshop kunne fikset, men jeg testet også ut hvordan det var å lage markeringer og tekst med Illustrator, og det var ikke så aller verst.

Drømmen måtte være å lage denne kart for hånd, for så å geokode dem, så de kan brukes som webkart og lignenden.

Hvor mange flyktninger er det?

Klikk på kartet for å se større.

I Norske har diskusjonen vært om vi skal ta imot 8000 Syria-flyktninger. Tall fra FNs høykommisær for flyktninger (forkortet til UNHCR på engelsk) viser at tallene vi snakker om i Norge, og pågangen med asylsøkere i Europa, er liten sammenlignet med antall flyktninger som har strømmet fra Syria til nabolandene i regionen. I forlengelsen er til og med de tallene lave sammenlignet med tallene for internt fordrevne i Syria.

Bare så det er sagt, så er ikke tallene i kartet fra ett og samme øyeblikk.

Tallene for asylsøkere i Europa er tall for antall søknader i hele perioden fra april 2011 til august 2015. Tallene for internt fordrevne i Syria er fra desember 2014 (ta gjerne kontakt hvis du vet om ferskere tall) og det varierer fra alt mellom mai og september i 2015 for når tallene i nabolandene er oppdatert. Og ja, jeg har latt Libya representere Nord-Afrika, inspirert av hvor UNHCR selv har angitt verdien for Nord-Afrika. Det er altså fullt mulig at det er overlapp mellom de forskjellige tallene.

Jeg anbefaler forresten at du klikker deg videre på de lenkene selv om du ikke vil sjekke ut sannhetsgehalten i tallene. Det er ganske informasjonsrike og fine nettsider.

Også må vi huske at her er det trolig store mørketall.

En siste anbefalning, som du sikkert uansett har fått med deg hvis du har fulgt med på nyheter om Syria-flyktninger. Hans Rosling har hatt noen slående poengterte videosnutter om situasjonen både i Syria, nabolandene og i Europa.

Gammelnytt turkart

Gammel tur: Kartet viser det som faktisk er en veldig fin rundtur i Østmarka. Parker på Bysetermåsan og ta en matbit på kafeen på Vangen. Kartet er laget i ArcGIS, også lagt på et gammelt ark i Photoshop. Kartgrunnlag: N50 fra Statens Kartverk.

 Jeg har alltid vært fascinert av gamle kart. Jeg skal innrømme at det var helt fantastisk da Kartverket frigjorde en enormt stor haug med gamle kart.

Og som den håpløst romantiske estetikeren jeg er, så ville jeg lage noe som så kult ut på en gammeldags måte. Nå kan du veldig godt kalle disse kartene over turer i Østmarka for overpompøse klisjeer som strengt ikke ser ut som gamle kart i det hele tatt.

Men det er utrolig hva for en gammeldags stil og følelse en hel haug med konturlinjer og symbolisering av det våte element kan få hvis du legger alt sammen på et gammelt og slitt stykke papir med hjelp av Photoshop.

Hest og kjerre: Dette kartet blir ekstra corny av at jeg har satt en hestevogn oppe i hjørnet for å symbolisere hvor bilparkeringen står. Ser nå at den symboliseringen er litt tvetydig (er hele turen tatt med hest og kjerre?). Se all kreditering nederst til venstre i kartet, men link til kartdata her,  N50 fra Statens Kartverk.

Og jeg har publisert det øverste kartet en gang før, men da var det så bortgjemt at ingen sikkert la merke til det.

Hvordan måle ulikheten?

Beklager at jeg har vært fraværende et par uker nå, men jeg har vært litt for opptatt med å (faktisk) lage kart!

Til daglig studerer jeg samfunnsgeografi. 12. mars er det ÅPEN DAG på universitetet for videregående elever. Alle studier rigger opp stands, og elevene kan gå rundt omkring for å se om det er noe som faller i smak før de bestemmer seg for hva de skal søke på.

I den sammenheng har jeg (i GIS-klubben) laget noen kart som forteller hva vi holder på med på samfunnsgeografi. Vi har tre hovedretninger, nemlig by, klima og utviklig - og her får dere se utviklingskartet!

Klikk for å se større.

Strengt tatt er det ikke noe annet enn kart der vi har brukt fire forskjellige indikatorer for hvordan man kan måle velstand i verden:

• Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger (kilde: Verdensbanken)

Viser den økonomiske verdiskapningen, fordelt per innbygger, i hvert land. Veldig mye brukt for å påvise velstand, men et eksempel på at BNP ikke gir et 100 prosent bilde av velstanden i et samfunn, er at bilulykker, for eksempel, skaper mer verdiskapning. Ambulansepersonell og leger blir sysselsatt. Bilopphuggeren har jobb. Ny bil må skaffes.

• Human Development Index (HDI) (kilde: FNs utviklingsprogram)

Forsøker også å fange opp en del ikke-økonomiske indikatorer for velstand, som f.eks. levelalder, utdanningsnivå og lignende. Og den er utformet av to økonomer, indiske Amartya Sen og pakistanske Mahbub ul Haq.

• Gender Inequality Index (kilde: FNs utviklingsprogram)

Skal måle hvor store kjønnsforskjeller det er stort sett i hvert land. Da går det på barseldød, utdanningsnivå og inkludering i arbeidsmarkedet. Som en (kvinnelig) medstudent av meg påpekte, fanger den ikke opp kulturelle aspekter, som sjikane på gata.

• Democracy Index (kilde: Human Intelligence Unit)

Kanskje den indikatoren her som i størst grad ikke sier noe om velstand i seg selv, men hvis vi kan forstå slikt som politisk frihet og mulighet til å stemme som velstandsgoder, så kan demokrati-indeksen i det minste være en indikator på demokratisk velstand.

Men la oss avslutningsvis ta et par skritt tilbake. Ingen av disse indikatorene forteller én absolutt sannhet. Som med alle andre ting vi mennesker forsøker å kvantifisere, så skal vi ta alle indikatorene med en klype salt. Samtidig er det påfallende hvor like de verdensomspennende mønstrene er, uavhengig av indikator. Vesten, med Nord-Amerika, Vest-Europa og Oceania, ser ut til å være mest velstående, uansett indikator. Store deler av Afrika er gjennomgående i den andre enden av skalaen.

(denne gangen skal jeg la innholdet få mest oppmerksomhet, men for å nevne metoden med å lage disse kartene, så kan jeg nevne at det var trettende arbeid å samkjøre navnene på land i de forskjellige statistikkene jeg brukte, og navnene i kartfilen jeg brukte)

Turer i Østmarka

Klikk for å se større.

Nå var for så vidt tanken at når jeg først skulle legge ut kart på denne bloggen, så var det av typen tematisk kart, helst interaktive, som viste statistiske variasjoner fra sted til sted. Litt som i den forrige posten min her.

Istedenfor ble det heller et slags referansekart, men med et spissa budskap, nettopp noen av Østmarka-turene som jeg og min elskede kone, K, har vært på det siste året. Nå er det jo meningen at referansekart ikke skal komme med et spesifikt budskap, men forsøke å gi en generell oppfatning av et sted.

Kartet er laget nær sagt fra bunnen av i ArcMap, med kartdata fra Statens kartverk. Jeg må innrømme at jeg har forelsket meg i relieffene, altså bruken av skygge og lys for å fremheve høydeforskjeller i landskapet. For det første ser kart mye mer dramatiske ut med relieff. I tillegg synes jeg det er ganske praktisk. Nå er jeg godt vant til å forståhøydekonturene i turkart, men jeg fanger intuitivt mye raskere opp terrenget i et kart med relieff enn et med bare konturlinjer.

Relieff viser også umiddelbart hva som gjør Østmarka til en såpass egenartet og spennende skog. Det går fryktelig mye opp og ned!

Så jeg skjønner ikke hvorfor det er stadig mindre bruk av relieff. Bare se på denne skjermdumpen fra karttjenesten til Google over det samme området. 

Klikk for å se større. Skjermdump: maps.google.no

Google Maps er utrolig praktisk, og jeg bruker det i ett sett i tillegg til Google Earth, men jeg synes de kunne gjort kartene litt mer sexy i utgangspunktet.

Så skjønner heller ikke hvorfor det er blitt mindre og mindre bruk av relieff. Hvis du ser på skikkelige gamle kart (kartverket har massevis av historiske kart over Norge som er helt GRATIS), så ser du at kartografene har lagt ned fryktelig mye arbeid i å lage relieff-effekter. 

Angående gamle kart, så har jeg laget et kart over en av de Østmarka-turene som er skikkelig inspirert av gamle kart. Se her:

Klikk for å se større. Kartgrunnlag: Statens kartverk

Det er selvfølgelig ingen som har laget kart på nøyaktig den måten, i hvert fall ikke med den type skrift eller blåfarge på vannene, men du får utvilsomt inntrykk av at dette er et gammeldags kart. Kanskje ikke gammelt, men utvilsomt gammeldags.

Og strengt tatt gjorde jeg ikke noe annet enn å legge kartet oppå et gammelt og slitt papirstykke i Photoshop. Her kan du se hvordan kartet ser ut uten den (forstyrrende" bakgrunnen:

Klikk for å se større. Kartgrunnlag: Statens kartverk

Uansett, du kan forvente flere kart framover, både om helt andre (og mer nyttige) ting og turer i Østmarka!